Forestill deg at du er på sjøen, sammen med noen du kjenner godt. Venner. Det er en varm sommernatt, det blåser litt, men det er bare deilig når den lette brisen blafrer i t-skjorta i den svale nattetimen. Månen har lyst opp fjellene i horisonten og den speiler seg i vannet, men den har ikke avslørt noe fisk i garnet så langt. Idet nattetimen svinner hen og møter det røde skjæret fra morgensolen, kjenner du sulten som begynner å gnage i magen og du må skuffet akseptere at økten på sjøen er over; dere må dra inn uten at det blir stekt fisk til frokost. Plutselig hører du et utrop fra stranden der inne, "Hey kids! Kast nettet ut på nytt prøv igjen."
Dere gjør det og når nettet dras opp denne gangen spreller den glinsende fisken i bunnen av båten. Hvem er det som står der på stranden? Kan det være? Kameraten din har sett hvem det er som står der, og han kaster seg ut i vannet for å komme han fortest mulig i møte. Når du også kommer i land kan du se bålet som allerede er tent, og du kjenner lukten av fisk som stekes på bålet. Hvem er han? Usikkerheten din gjør at du ikke tørr å spørre, det blir for dumt, men du er sikker likevel, for dette har du sett før. Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk sier han, du tar 5 fisk av den store fangsten, sløyer den og gir filetene til han som griller dem og sier «kom å få mat!» Det er han, du kjenner igjen måten han beveger seg på, måten hendene hans tar brødet, bryter det og deler det ut på.
Dere har hørt det har blitt sagt før, vi lever i en spesiell tid. vi blir bombardert med mediainntrykk igjennom dagen. Telefonen jager oss mellom nyheter, aviser YouTube og sosiale medier, ekko loopen har ingen ende. I tillegg er det alt bråket vi beveger oss i til daglig, ut og inn av bussen, kjøring på skitne og våte overtrafikkerte veier, kontinuerlig blir vi belastet med hektiske impulser. Vi hører på podcaster om hvordan vi skal lære å konsentrere oss igjen og mange stiller spørsmålet om dette hektiske dagliglivet vårt er med på å forårsake en slags kollektiv nummenhet. Kanskje er vi egentlig alltid konstant litt overveldet av inntrykk, så når livets belastninger kommer mot oss, som de alltid gjør, når noe ekstra skjer da blir vi rett og slett lettere overveldet, spesielt hvis det er mange belastninger i rask rekkefølge. Menneskets sjel tåler ikke all verden. «Mental helse» er stadig et stort tema, stigmatiseringen skal ned, det er vi enige om, i takt med at antall mennesker som «sliter» som vi sier, stadig går opp. I pandemi tiden syntes jeg at det månedlig har vært noe i mediene om at når korona blir en mindre farlig sykdom så vil denne pandemien bli byttet ut med en epidemi av angst og depresjon blant folkene fordi vi har vært isolerte og ensomme i flere år. Jeg hørte det bli sagt her i kirken i forrige uke. Denne postpandemiske tiden er ikke bare en gledefyl gjenforening det er og en slitsom gjenoppbygging.
Hvis vi forsøker å sette oss selv i disiplenes sted denne morgenen på standen ved Tiberiassjøen så tror jeg at vi godt kan forstå hvorfor de har dratt ut for å fiske.
Vi kan tenke oss at det det disiplene har vært med på den siste tiden har vært overveldende. Tenk bare på at de har vært vitne til den siste dramatiske uken i Jesu liv; den store inngangen inn til Jerusalem, de konfronterende hendelsene i templet, påskemåltidet som var fylt av mystikk og mistenksomhet, den intense natten i Getsemane, kjepp-jagingen fra mobben og soldatene, en rettsak som bare var en forestilling, og på toppen av all denne volden og undertrykkelsen stod de fleste av vennene til Jesus i større og mindre grad ansikt til ansikt med sin egen tilkortkommenhet. Jeg tror lett på at i timene etter korsfestelsen var disiplene utslitte, og overveldet, kanskje helt numne, retningsløse og hjelpeløse. i vår diagnose fokuserte tidsalder spekulerer selv teologer omkring disiplenes «mentale helse» i denne perioden, under timene før korsfestelsen sier noen at Peter virker desorientert og forvirret. Han tok selv til sverdet og skadet en av yppersteprestens slaver. I dag hadde vi kanskje kalt det ptsd-symptomer. Kanskje følte han på en patologisk anger for fornektelsen. det kan vi spekulere i for Judas del, han som døde ved egen hånd.
Disiplene har akkurat vært med på noe fælt, også søker de til rutinene, de søker til arbeidet, de er fiskere, de drar ut i båtene sine. Peter er lederen i gruppen, han er en impulsiv og lidenskapelig type, Jeg drar ut og fisker sier han, bli med hvis dere vil. De blir med. Noen ganger i livet kan det ha sine fordeler å bli ledet, å bare bli med på det som skjer. Som så ofte i livene våre er det også i disiplenes liv en blanding av kontinuitet og diskontinuitet. Kanskje vi blir sykemeldt en periode, kort, lenge -også. Er det ikke slik for de fleste av oss at det er godt å komme tilbake. til jobben, skolen og studiestedet. Hverdagen faller på plass og vi faller på plass i den. Selv om jeg ikke hadde møtt dem før var jeg med på en gjenforening her i Slettebakken i forrige uke. Det var første gang prestene her i prostiet hadde konvent etter pandemien i levende live, jeg hørte mange si at det var godt å møtes igjen. Vi lever jo igjennom zoom også, men det er annerledes, å se hverandre i levende live, å være sammen, det er noe annet å møtes når vi får brukt alle sansene, våre når vi drikker kaffe sammen, kjenner lukten av stekte vafler sammen, når inntrykkene er hele og vi opplever at vi ser og hører hverandre som vi virkelig er uten den digitale anstrengelsen.
Denne gjenforeningen på stranden som vi er vitne til er også en sanselig gjenforening, et bål til å varme seg på, fisk på grillen som lukter nydelig og når den er ferdig stekt skal den spises sammen med brød. Dette er 3. gang Jesus åpenbarer seg for disiplene etter oppstandelsen og han kommer ikke tilbake til dem som en spøkelsesaktig ånd, nei han kommer nærmest som en marin biolog eller hva de heter, vitenskapsmennene som vet hvor fisken er, og som kokk, den som lager mat til dem. Og det de kjenner han igjen på er dette, «det de manglet før han var der, har de i hans nærvær mer enn nok av og i overflod». Det som er med Miraklene til Jesus er at de tar utgangspunkt i hva disiplene har, miraklene tar utgangspunkt i viljen eller villigheten til menneskene som er rundt han. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk» kom å få mat.
Når de er ferdige å spise spør Jesus Peter om han elsker ham, 3 ganger spør Jesus. Elsker du meg, 3 ganger bekrefter Peter og Jesus kommer med betingelser til Peters kjærlighet: fø lammene mine, vær gjeter for sauene mine, fø lammene mine. Kjærligheten Jesus gir er betingelsesløs det vet vi, men her gir Jesus noen instrukser, Det å ha kjærlighet til Jesus har en praktisk dimensjon som er å gi maten og kjærligheten videre. Å bygge opp andre. Både materielt og spirituelt. Dette er også gjenoppbyggingen av Peter, den forvirrede, den angrende, den overbelastede og nedbrutte Peter blir gjenoppbygd i det han bekrefter sin kjærlighet like mange ganger som han før fornektet den, fornektelsen skjedde da han varmet seg på glørne fra fariseernes bål, kjærligheten erklæres når han varmer seg på glørne fra Jesus sitt bål, balansen er gjenopprettet, i det Peter blir gjenoppbygd får han beskjed om å bygge opp andre.
Den kristne forfatteren Frederick Buechner forteller at selv om han har hatt en fantastisk akademisk karriere og mange 10-år som elsket predikant så har han hatt perioder med dårlig mental helse. Han beskriver hvordan han store deler av livet har blitt fulgt av en nevrotisk angst, en slags flytende følelse av dom, at alt er forgjeves, at så mye som kunne vært og skulle vært, - ikke ble noe av, at hans beste og lykkeligste tid, - at den ble ødelagt. Han sier at ikke bare en gang, men mange ganger har han blitt gjenoppreist fra følelsen av dyp ruin. Da datteren hans var alvorlig syk var han selv syk av angst og bekymring ... Når det stod på som verst fikk han uventet besøk av en god venn som visste hvordan han slet. Vennen kjørte 128 mil, det er 18 timer kjøretid på norske veier, han ringte ikke før han var nesten fremme for å spørre om han kunne komme en tur for han visste at Frederick ville nødet han til ikke å reise så langt. Han kom for å være en venn, de gjorde ikke noe spesielt de to dagene de var sammen, de gikk noen turer, spiste noen måltider og røkte noen piper sammen, de snakket ikke om noe spesielt, ikke om problemer eller sykdom heller, de bare var sammen. Frederick har aldri glemt denne helgen, vennen som kom bare for å være sammen. De snakket ikke om Jesus heller, men i ettertid sier han at det var som om Kristus var der imellom dem de dagene, det var som om de igjennom felleskapet dem imellom berørte Jesu kappe og kjente på helbredelsen fra han. Selv om det var Frederick som var den sårbare og svake akkurat da var det allikevel som om at Frederick og vennen at de var hendene, føttene, og hjertet til Kristus, for hverandre.
Jesu venner trenger stadig trøst og helbredelse og kjærlighet. De fortsatte å være mennesker med styrker og svakheter akkurat som oss, modige og feige, egoistiske og generøse, åpne og lukkede alt om hverandre sånn livets kaos er. De fortsatte å komme sammen de fortsatte å være sammen, for Jesus kalte dem til det. Å være sammen. Denne fortellingen fra en morgen på stranden viser oss at det siste måltidet Jesus hadde med disiplene skjærtorsdag aldri var det siste.
Det er derfor Du er her i kirken i dag.
Det er noe her. I engelen over betong himmelen. I lysene som blafrer over alteret. I sangen, i salmene, og endte stemmen din er klar og sterk, eller bare et lite hvisk så skal du snart høre ordene om at vi gir Gud tilbake av det Gud har gitt oss, og selv om du ikke er helt sikker, så vet du det allikevel, det er han som har kalt deg til å dra hit i dag tidlig, med buss, bil eller til fots og du har svart ved å komme hit for her blir du gjenforent med Guds familie, ved dette bordet blir du gjenforent med den oppstandne. For Når vi bryter brødet åpnes brødet, og når brødet åpnes, åpnes bordet, og når bordet åpnes våre hjerter og når hjertene våre åpnes, åpnes våre hender, vi gir videre det vi har fått, det er slik vi bygges opp, det er slik vi blir oppreist, gjenreist. Inntil vi gjenforenes på nytt til den himmelske festen, sammen med alle de tapte alle de funne. I faderens og sønnens og den hellige ånds navn.